hits

Visdomsord

Stille har det vært. Jeg som skrev så mye hadde plutselig lite å skrive om. Ikke akkurat sant, men det er løgnen jeg velger å gå for. Se på alt spindelvevet, på alt støvet. Jeg som hater å tørke støv og vaske. Se, en hybelkanin, eller er det blitt en hybelløve?

Hva med noen visdomsord?

Det er lett å brenne broer, hvis broen er laget av brennbart materiale. Gå for all del ikke over dem. Det er ingenting på andre siden å hente. Det er stille før stormen, men det er også stille etter. Gå ikke over bekken etter vann, det er bedre å drukne seg selv i den. Alt håp er ute, så ikke sitt inne og vent.

Saltkrystaller av melankoli

En bølge av tristhet, en tsunami, skyller, vasker, hiver seg over meg. Den trenger seg inn i meg, skyller ut alt av følelser, etterlater saltkrystaller av melankoli, ellers er det helt tomt. 

 

Jeg blir overfalt av trangen til å gråte, melankoliens tårer fosser nedover kinnene. De lager kanaler som fører dem til leppene. Salte tårer, tørre lepper. Et hulk, et hikst. Jeg føler meg uthulet, tom. Det føles godt.

I denne tristheten finnes ikke lenger frykt. I tristheten ligger et snev av resignasjon.

 

Om jeg bare kunne holde på den følelsen.

 

Natten med selvmordforsøket

En av mine kjepphester har lenge vært å få den stigmaet som omslutter psykisk helse. Jeg har tidligere skrevet om min angst og dens forskjellige former. Jeg har også skrevet om hvordan det er å være deprimert, om det å falle ned kjellerlemmen, ned i det mørkeste mørke.

Jeg tror ikke jeg har vært like åpen om mitt forhold til alkohol og rusmiddler som selvmedisinering. Men begge derer er blitt brukt i forsøk på å regulere følelsene som overvelder og kveler meg på daglig basis.

Jeg drikker ikke mye lenger. Når jeg drikker, kjenner jeg begynner å bli beruset, da ønsker jeg å opprettholde denne rusen i det uendelige. I stedet ender det opp med at jeg drikker meg fra sans og samling. Dog, ikke alltid. Jeg klarer noen ganger å begrense meg, men da må jeg ha satt en grense og ikke ha tilgang på mer.

Rusmidlene jeg har brukt, er i form av sovepiller. Jeg har i all hovedsak veldig god effekt av dem når jeg bruker dem til det de skal. Det har allikevel hendt at jeg har eksperimentert litt en gang i blant. For jeg liker rusen.

Natt til lørdag ble litt annerledes. Etter et noe skuffende julebord dro jeg rett hjem. Tenkte jeg skulle ta en sovepille, slappe av noen minutter, og sove. Maksdose på disse pillene er 7.5 mg. Det har hendt jeg har kost meg med 2-5 ganger av den dosen (i løpet av flere timer, riktig nok).

Da jeg dro fra julebordet følte jeg meg veldig sliten. Jeg er alltid sliten, men dette var en annen type slitenhet enn jeg er vandt til. Jeg følte meg litt nedslått, tom, uvel og usikker. Jeg husker jeg kom hjem, tok én, kanskje to piller (jeg skulle sove jævlig godt, for å si det sånn).

Disse pillene, et hypnotikum, har en tendens til å føre til hukommelsestap. Denne effekten skal være minimal dersom meg legger seg raskt etter inntak. Jeg husker ikke å ta endt opp med å ta mellom ti og femten ganger maksimal dose på veldig kort tid. Jeg husker jeg ville dø. Jeg ville virkelig dø. Å ta så mange piller, var for meg et forsøk på å ta mitt eget liv. Men fordi jeg husker 1-6% av nattens forløp kan jeg ikke si sikkert hva som trigget meg, hva som gjorde at jeg valgte å ta så mange piller, hva som gjorde at jeg ville dø? Spørsmål vi neppe vil får svar på.

Politi og ambulanse ble tilkalt av en meget bekymret, fantastisk flott venninne (heretter omtalt som C). Da de ankom var jeg forbanna. Bagatelliserte det hele. Politiet var ufyselige, så vidt jeg kan huske. Jeg nektet å være med. De gjorde meg forbanna. Da de dro var jeg enda mer forbanna. Forbanna dekker ikke helt følelsen en gang. Jeg skjelte ut C over telefon. Jeg fant et barberblad og begynte å kutte meg på begge armene (jeg har aldri kuttet min høyre arm, og for øvrig ikke brukt den type selvskading noe særlig på mange år). Etter hvert, i min rusinduserte harme, men i samråd med C (som bør oppnevnes til helgenstatus for hennes iherdige innsats, stahet og tålmodighet) kom vi frem til at det var beste at jeg ble hentet av ambulanse og fraktet til legevakten.

Ambulansen plukket meg og, og på veien plukket vi opp vi opp C (jeg ville se et vennlig ansikt, være i en god persons nærvær). Ingen husker jeg lite.

Det meste av det jeg har skrevet her er puslet samme med C's hjelp.

I ettertid har jeg snakket med mine min og en annen god venninne. I hele dag har jeg gått rundt med en følelse av angrer. For jeg angret (litt) på at mitt selvmordsforsøk feilet. Men følelsen vil vel gå over etter hvert.

 

TIl C: Tuse takk for at du stilte opp for meg når jeg hadde det som verst. Du er god, og jeg er veldig glad i deg.

Til andre som måtte finne dette trist og blir bekymret på mine vegne, beklager, men jeg synes det trengs å deles.

Gå og legg deg

Om det bare var å gå og legge seg, så hadde det ikke vært snakk om en søvnforstyrrelse. Jeg kan ikke bare legge meg. Jeg kan ikke bare lukke øyene og være borte på noen minutter. Jeg kan selvsagt legge meg. Jeg kan selvsagt lukke øynene. Men jeg blir liggende med øynene igjen i timesvis. Er jeg heldig blir det bare et par, er jeg uheldig blir det ingen søvn. Jeg velger ikke å ikke sove. Hadde jeg kunnet, hadde jeg gjort det.

 

Det må være vanskelig å forstå at dette gjelder hver eneste natt. Det er ikke en gang i blant. Det er ikke et par netter i uka. Hver eneste natt er et lotteri. Hell eller uhell? Selv medisiner i skumle doser har liten til ingen effekt, en sjelden gang kan de slå meg ut. Ingenting hjelper. Dette er mitt liv.

 

"Gå og legg deg."

Sukk

Jeg får ikke puste. Hodet mitt holdes under vann eller jeg svever i verdensrommet. Jeg hiver etter pusten mens hjertet truer med å eksplodere og lungene med å kollapse. Hjernen dør kjapt, heldigvis. Om bare jeg kunne fått trukket pusten en siste gang... da skulle verden fått høre meg skrike et skrik fra dypet av mitt indre. Men alt som unnslupper meg... et lydløst sukk.

Stille

Jeg forsvinner inn i mørket, inn i kvalmen, inn i svimmelheten, inn i uvissheten, inn i fortapelsen. Jeg forsvinner inn i steder søvnen ikke når, gjemmer meg bort i kriker og kroker, leker gjemsel med hybelkaniner og spøkelser. Jeg teller til hundre, går meg vill på gjengrodde stier. Trærne er skjeletter og jeg har forlagt mitt eget et sted blant dem. Hvor skal jeg lete, hvorfor skal jeg lete, når der intet er å finne? Hvem skal lete, hvorfor skal noen lete, når der ingen er å finne?

Stille. Natten er fredfull og taus. Natten kveler meg kanskje, men dagen knuser meg. Ved daggry er jeg født på ny. Ved dagens ende er jeg atter i oppløsning.

Stille. Hvis du er veldig stille, vil du kanskje kunne høre skrikene fra mine knokler, et sted der ute blant trærne.

Stille. Natten knuser kanskje mine ben, men dagen maler dem til støv.

Stille. Stille...

Søvnen; eller, løgner og sannheter

Sömnen kommer som en vän, den dömer ingen
glömmer ingen, öppnar bara famnen

​(Kent, Sömnen)

En fin sang. En fin sang som ljuger til meg hver gang jeg hører den. Den søvnløse vet at det er løgn. Søvnen er ingen venn som gladelig og punktlig returnerer. Søvnen glemmer, glir bare forbi min dør. Det er ingen åpen favn i falle inn i, bare avgrunnen vi kaller «insomni». Avgrunnen som avslører, lik angsten, alle tings grunnløshet.

Det er et hulrom i mageregionen, om så et imaginært hulrom, hvor en evig kvalme har tatt bolig. En kvalme med verden som objekt. En avsky rettet mot det å leve, å puste, i bare være til.

Det hjelper ikke å bli servert løgner. Løgner om mening med eller i livet. Løgner om morgendagen og millennia. Løgner om søvnen som kommer for å barmhjertig presse meg mot sitt bryst. Nei, løgner hjelper ikke. Men det gjør ikke sannheter heller.

Blodpøl

Det var lenge siden sist. Lenge siden sist jeg frivillig voldet meg selv skade. Lenge siden sist jeg aktivt valgte å blø, å skade meg selv. Men det måtte skje igjen, og det skjedde igjen.

Jeg hadde vært flink så lenge. Holdt selvskading til inntak av alkohol, og innimellom sigaretter. Men jeg sluttet med det også.

Det er lett å demontere en barberhøvel, frigjøre barberbladene. Det er lett å ta dem mellom fingertuppene og la dem gli over huden. Ikke for dypt; bare dypt nok til å etterlate blødende sår. Å kjenne den selvforskyldte smerten, å la blodet renne. Det bringer en slags ro. Når trykket blir for stort. Når du ikke klarer å regulere følelsene dine. Når alt er kaotisk. Hærverk av egen kropp for å reetablere relasjonen mellom kropp og sinn, gjenforene dem når de i angsten synes å være så adskilt, nesten som de begge går i oppløsning.

Det har sneket seg tilbake. Ønsket om å skade meg selv. Men jeg har kastet barberbladene. Jeg skal være flink igjen. Men jeg fantaserer om videre selvdestruksjon. Om mer selvforskyld smerte. Om å kjenne blodet nok en gang renne nedover armen. La blodet forme en liten pøl på baderomsgulvet.

Og suicidal ideasjon. Slike tanker sniker seg også tilbake i hverdagen. Fantasier om å ta mitt eget liv. Å sette seg ned i dusjen, gjøre kort prosess, og renholdsarbeidet minimalt.

Jeg spør meg selv, hva er vitsen? Hvorfor skal jeg leve? Alt skal gå til grunne, så hvorfor utsette det? Jeg finner ingen svar. Ingen kan gi meg noe svar. Ingen gode, i hvert fall.

Stillheten

På dagtid, selv når huset er stille og forlatt, blir det aldri helt stille. Ved trafikkerte veier vil det alltid være lyder. Kun natten er taus her. En bil suser forbi nå og da, ventilasjonsanlegget durer, kjøleskapet summer eller synger kanskje forsiktig for seg selv. Kanskje spiller man musikk eller knatrer på et tastatur, men ellers ligger det en behagelig ro og taushet over det hele.

Jeg har vært flink, har forsøkt å legge meg tidlig og har mer eller mindre klart det den senere tid. Men i natt ville jeg oppleve stillheten, den stillheten som bare kommer når folk sover og biler står parkert ved sine hjem.

Det er en god stillhet. En stillhet som trenger seg gjennom porene, finner bolig i benmargen, hvor den vil legge seg for å hvile.

Det er en stillhet som vekker et lite---et ørlite---håp. Et håp om at jeg en dag selv skal kunne finne denne stillheten i meg. Om jeg kan få parkert bilene der de hører hjemme, om jeg kan få lagt alle folk i sine senger, da vil det ikke gjøre noe om en bil suser forbi i ny og ne, det vil ikke plage meg at ventilasjonsanlegget durer, kjøleskapet kan gjerne summe eller synge litt forsiktig for seg selv, musikk kan spille og tastaturer kan knatres på. Om det travleste og mest bråkete av alt kan slå seg til ro på et eller annet vis, da vil stillheten komme, også i meg.

Lykken

Det er liksom ikke noe håp. Lykke er et konsept. Andre ville kalt det en følelse. Lykke er selvsagt begge deler, men uansett på nivå med det abstrakte, uhåndgripelige, misforståtte.

Vi søker lykke. Vi ønsker å være lykkelige. Vi jager lykken. Vi tenker at lykken har mange forkledninger. Om vi ikke er lykkelige i dag, så kanskje i morgen, eller om femten år.

Men vi har misforstått. Lykke er ikke noe vi kan finne, oppdage, avdekke, holde på. Lykken er et fenomen, et lynnedslag og tordenbuldring. Lykken er, og så er den ikke lenger.

For lykken er lik gleden. Lykken er som sorgen. Lykken er som et hjerteinfarkt. Lykken går over. Ved å jage, jakte, på lykken vil vi alltid jage, jakte, på noe uoppnåelig. Lykken må komme av seg selv. Vi kan forsøke å legge forholdene til rette for lykken, men lykken garanterer ikke en visitt. Lykken sier "kanskje," når vi inviterer den. Kanskje dukker lykken opp, med hjerteklapp, latter og sang. Kanskje etterlater den oss skuffet, med hjerteklapp, tårer og taushet.

Jeg jager ikke, jakter ikke på, lykken lenger. Jeg er lei skuffelse, hjerteklapp, tårer og taushet.

Ond

Jeg kan være så fantastisk og god. Jeg kan være så omsorgsfull og omtenksom. Jeg kan være så snill.

 

 

Overfor andre, men ikke meg selv. Nei, overfor meg selv er jeg bare... ond og hjerteløs.

Nervøsiteten

Nervøsiteten sitter i hele kroppen, som spenninger og skjelvinger, som kramper og verking, som kvalme og svimmelhet. Jeg vil hvile, men finner ingen ro. Det er ingen tid til å slappe av for en i høyspenn. Jeg vil sove, men søvnen glipper. Det lille jeg får av søvn blir avbrutt av et kaninhjerte. Jeg må spise, men er ikke sulten. Det står ikke lenger klart for meg hva vanlige folk faktisk spiser.

Jeg vil løpe, men har ingen steder å løpe. Jeg vil gjemme meg, men har ingen gjemmesteder. Jeg vil unnslippe, men jeg er lenket fast.

Om tankene bare ville dø. Om følelsene bare ville forsvinne. Om kroppen bare kunne være stille.

Jeg vil skrike, jeg vil gråte, jeg vil gi opp håpet. Hjertet løpet løpsk, ingen forstår min indre logikk.

Nervøsiteten sitter i hele kroppen, og ingen kan hjelpe meg.

Vits uten punchline

Så lenge jeg har følelser, så lenge jeg har tanker, så lenge jeg har en kropp, kommer hver natt til å være den samme. Hvor mange timer har jeg ikke pustet meg igjennom? Hvor mye har jeg ikke prøvd? Hva hjelper råd når ingenting fungerer?

Jeg må ha fucka opp noe voldsomt i et tidligere liv. Jeg begynner å tro jeg ble født bare for å lide, på et eller annet vis, av en eller annen grunn.

Det er dette---insomnien---som vil bli min død. Om ikke på naturlig vis, så gjør jeg det selv. En kan bare drømme (hah!) om man tror jeg gidder 27 år til med dette her. Ikke faen, da gjør jeg heller kort prosess.

For mens jeg ligger her kan jeg ikke la være å dikte opp blodige scenarioer som alle ender i en evig søvn. Hva annet skal du finne på når du er for trøtt til at hjernen fungerer optimalt? Når du har gått langt over anbefalt dose av melatonin, men allikevel ikke faller i søvn?

Jeg tror livet mitt bare er en langtrukken, elendig vits uten punchline.

Zombifiser meg

Det har vært mye i det siste. Altfor mye. Mye stress, utmattethet, en orkan av følelser. Det er rart hvordan en kropp og et sinn kan romme så mye; så mye at det kjennes som det kunne fylt to univers. Minst.

Jeg har vurdert antidepressiva, selvsagt. Men da trenger jeg en garanti. Jeg må garanteres total avstumping. Jeg ønsker å ikke føle noe som helst. Jeg ønsker ikke å føle angst, panikk, tristhet; ei heller glede og engasjement. Jeg vil flates helt ut. Jeg vil bli zombifisert. Bare de siste ukene har jeg kjent og levd igjennom nok følelser til å vare meg livet ut. Jeg har virkelig fått nok. Når det stormer som verst, når jeg holder på å begynne å gråte på bussen nesten daglig, når jeg ikke for konsentrert meg om det jeg må konsentrere meg om, når jeg ikke evner å tenke en rasjonell tanke fordi blodet bobler og hodet truer med å sprekke, når jeg lar min frustrasjon, mitt sinne, min panikk, gå utover noen jeg er meget glad i, når jeg ikke klarer å holde ting tilbake, fordi jeg må få sagt eller gjort det, da er selvmordsfaren fortsatt lav (selv om dødsønsket er tilstedeværende), men gamle tendenser returnerer. Et behov for å blø. Et behov for å lette på trykket, ved å la det skarpe barberbladet kysse min kropp. Det er lenge siden jeg hadde det samme behovet.

Men det går over. En dag går alt over. Men da er jeg nok også død.

Radio

Jeg skraper i bunnen av glasset med tillit. Den havner raskt i søpla. De har brukt opp alt.

Stemmene på radioen minner meg på at det fortsatt finnes mennesker. Det er greit med en påminner en gang i blant. Om jeg skulle våkne med stemmene forsvunnet, ville jeg lagt meg godt til rette og sovet videre.

Jeg føler meg mindre enn jeg er, og større enn jeg burde.

Melankolikk

Jeg venter på følelsenes død. Svart galle---melankoli. En kjærkommen venn. Jeg trenger bare tristheten, jeg trenger ikke noe annet. Når hjertet flakser rundt som en hyper liten fugl, da savner jeg å bare være trist. Jeg savner å ikke gjøre noen ting. Miksturen av melankoli og panikk---melankolikk? Kolikk. Spasmer i hule og rørformede organer. Jeg må være hul, for det er kramper i hele meg. Kramper av melankoli og panikk.

Moralfilosofiske smuler

Å påstå at verden er i moralsk forfall blir feil å si, for det impliserer at verden en gang var moralsk. Før vesener som mennesket vokste frem var moral irrelevant. Etter vesener som mennesket vokste frem er moral relevant, men neglisjert. Moral kan nok ikke sies å være en entydig greie. Divergerende syn på rett og galt, på hvordan en bør leve beviser det. Men moral må alltid ha et fundament, som til slutt blir et epistemologisk problem. For hvordan kan vi kjenne dette fundamentet? Vi kan ikke fundere det på noe vi ikke kan erkjenne. Moral må funderes på grunnlaget for at vi i det hele tatt finnes. På en følelse av med- og mellommenneskelighet, og kjærlighet. Uten den mellommenneskelige relasjonen, så dør barn. I vår spede barndom er vi totalavhengig av våre foreldres hengivenhet, tilstedeværelse og kjærlighet. Omsorg er grunnlaget for våre liv. Moral må oppdages her, i barndommen, i den totale avhengigheten av en annen. I hengivenhet og kjærlighet. Kun på den måten vil vi kunne forstå og oppleve andre som det de er, mennesker. 

Melankolien

Det er bare noen uker igjen til sola på nytt tar over himmelen døgnet rundt. Det begynner å bli sent, men det er fortsatt lyst ute. Men her inne er det mørkt. Selv med alle lysene på, er det mørkt. Melankolien lever igjen i meg. Tenk at opplysning skal bringe et så blendende mørke.

Hamsun syntes han var som en kantret båt. Jeg kan slå den. Jeg er Titanic.

Nakkeknekkeren og blodsøl

Hodet koker. Hendene skjelver av kulde. Jeg ler mens jeg frykter at hjertet skal svikte meg, at nervene i høyspenn skal ryke. Radbrekk meg.

Snart er det kattens tur til å danse på bordet, og i taket. Men først skal nakker knekkes og blod søles.

I oppløsning

Jeg går i oppløsning. Mine øyne møter seg selv i speilet. Jeg betrakter mitt eget ansikt. En innskytelse, et desperat ønske. Jeg vil klore, kutte, rive av meg mitt utseende. Jeg vil knuse nesen, hakke ut øynene. For jeg hater det jeg ser. Jeg hater alt jeg ser. Jeg har fått nok.

Jeg går i oppløsning. Jeg synker, raskt. Et anker trekker meg nedover. Det endeløse dypet, hvor merkelige skapninger kan se meg drukne. Lungene fylles med vann. Jeg elsker hvordan grunnlaget for liv, også kan ødelegge det.

Jeg går i oppløsning. Jeg revner som en tøydukke. Ingen symaskin, ingen nål og trå, ingenting kan redde meg nå. Det finnes ingen nødløsning. Jeg var ikke forberedt på dette her. At det skulle gå så fort.

Jeg går i oppløsning. Jeg går i oppløsning. Jeg går i oppløsning.

Herregud... jeg går i oppløsning...

Hvorfor gråter jeg?

Hvorfor gråter jeg? Jeg ba aldri om for alltid. Jeg ba aldri om evigheten. Forandring er tingenes natur. Jeg kunne aldri bedt om for alltid.

Jeg ler av meg selv. Jeg ler fordi jeg gråter. Jeg ler fordi jeg har latt et allerede sykt hjerte bli sykere.

Hvorfor gråter jeg? Jeg ba om så lite, og du ga meg mindre. Samtidig har du gitt meg så mye. Du har gitt meg noe å bygge videre på. Fra ruinene av mitt hjerte skal jeg bygge videre. Jeg skal vise deg hva gode mennesker kan gjøre. Jeg skal vise deg hva jeg er god for. Jeg skal vise deg hva du kunne blitt, hva du går glipp av. Hvem du går glipp av...

Hvorfor gråter jeg?

Trist satellitt

Som en satellitt sirkler jeg i bane rundt deg. På god avstand observerer jeg deg fra tid til annen. Jeg prøver å finne ut hvem du er, ikke bare hva du foretar deg. All data jeg samler opp settes i system, men systemet er inkoherent. Ingenting henger på greip, så jeg fortsetter å observere til jeg faller, for så å brenne opp i atmosfæren rundt deg.

Jeg er en trist satellitt, i bane rundt deg.

Askens slør

Det er ikke noe håp for oss. Menneskeheten er en eneste stor komposthaug. Vi bygger byer på råtnende lik. Vi knuller oss fra sans og samling. Hedonister, mordere og imperialister. Om en asteroide slo ned i den store moder vi kaller Jorden, ville det vært en kjærkommen gave fra kosmos.

La mennesket bli visket ut. La alt bli gjemt og glemt under askens slør.

La alt ende

Kvalmen stiger i meg på nytt. Jeg gråter. Jeg stenger meg inne på badet; her er det mørkt og stille. Jeg er sliten, så uendelig sliten. La alt ende.

Mennesket er forkastelig. Avskum. En tørst etter å dominere, å kaste under seg, ikke bare naturen, men også andre mennesker. Hva et vel moral annet enn noe å ignorere? Mennesket er så uendelig ødelagt. Vi kan ikke redde oss selv. Det går bare en vei. Så la oss akselere. Mer undertrykkelse, mer underkastelse, mer ødeleggelse! La alt ende.

Menneskeheten er så grusom. Så la den ødelegge seg selv. Det finnes intet håp for oss. Jeg stenger meg inne på badet. Jeg gråter mens mennesket går til grunne. La alt ende. Vær så snill. La alt ende.

Mennesket, livet og tanken

Med ett vil jeg skrike. Skrike til stemmebåndene er slitt ut, til jeg dør av oksygenmangel. Jeg holder ikke ut. "Menneskeheten", dette udyr! En grotesk vanskapning. All ondskap har sin opprinnelse i mennesket. Utenfor mennesket finnes ikke det onde. Mennesket. For et håpløst vesen.

Igjen vil jeg skrike. Skrike til stemmebåndene er utslipp og oksygenmangelen dreper meg. Jeg orker ikke mer. "Livet", dette monster! En ulykke, et uhell, et helvete. Alt vondt har sin opprinnelse i livet. Utenfor livet, der er det intet vondt. Livet. For en åndssvak oppfinnelse.

På nytt vil jeg skrive. Skrive til krampene tar meg og jeg kollapser utmattet på gulvet, gråtkvalt og desperat. Jeg kan ikke fortsette slik. "Tanken", dette virus! En uhelbredelig sykdom av inkoherens og pinsel. All lidelse har sitt opphav i tanken. Utenfor tanken, der lider en ikke. Tanken. En må slutte å tenke.

Kjærlighet og straff

Vinduet står åpent og leiligheten er kjølig. Jeg hører den hule lyden av biler et sted der ute. Maskinen jeg har i fanget summer, tastene knatrer mens jeg skriver. Jeg venter på melatoninen, på døsigheten som ikke kommer naturlig. Døsigheten som må påtvinges. Jeg vil ikke sove. Å sove er å dø. I søvnen er jeg er drømmende lik. I natt drømte jeg om deg. Du gjemsøker meg. Du er en infeksjon jeg ikke får bukt med, ingen lege kan hjelpe. Du er katekolominene i blodet, panikken. Jeg tar en sobril. Du er serotoninet på en god dag. Jeg smiler. Du er paradokset jeg ikke finner noen løsning på. Jeg går opp i limingen, jeg går i oppløsning. Jeg svinner hen. Metempsykose. Jeg fødes på ny. Med hver gjenfødsel straffes jeg for gamle synder. Det er alltid noe å straffes for, men kjærligheten er den synd som må straffes hardest, så jeg straffer meg selv.

Leiligheten er kjølig. Vinduet står åpent. En bil passerer. Maskinen summer, tastene knatrer. En duett strømmer fra høytalerene. Min sjel satureres av tristhet mens jeg venter på søvnen. Søvnen som slekter på døden. Snart er jeg på nytt et drømmende lik. Jeg drømte om deg i natt. Jeg vil ikke drømme om deg igjen, men du sitter fast. Du er alt som er galt med verden, samlet i ett individ. Allikevel elsker jeg deg. På tross av dette elsker jeg deg. Eller . . . er det nettopp på grunn av dette at jeg elsker deg? Trenger ikke også de ødelagte og ødeleggende å bli elsket? Hvis min kjærlighet kan romme deg, da bør min kjærlighet kunne romme hvem som helst. Men akkurat nå rommer den bare deg. Og for dette må jeg straffes.

Vinduet står åpent og leiligheten er kald. Jeg straffer meg selv fordi jeg ikke kan slutte å elske deg.

Melatonin

"Det kan ta tre til fire uker før de oppnår full effekt," sier hun og rekker meg pilleesken. "Ikke gi opp hvis de ikke funker umiddelbart!"

Jeg betaler smilende og nikkende, tar pilleesken og går. Tretti piller for nesten tohundreogfemti kroner. Tohundreogfemti kroner for noe som kanskje ikke har en effekt før om en måneds tid---og selv da er det ingen garanti for effekt. Kommer jeg endelig til å få sove i natt?

Så ligger jeg her i mørket samme kveld. To piller mangler fra esken. Så langt, ingen effekt. Så langt har jeg vært våken i trettisyv (eller er det trettiåtte?) timer. Jeg er på nippet til å gråte. Hvorfor skal dette være en vanskelighet? Hvordan man sovne av seg selv?

Det hjelper ikke litt engang at hjertet hamrer manisk av tapt søvn. Men ingenting hjelper fullt og helt.

"Prøv melatonin. Jeg vil ikke du skal gå på sånne andre fæle medisiner, med mindre du absolutt må."

Jeg sa meg villig til å prøve. Hvis dette på sikt kan hjelpe, så er jo det fantastisk (dog dyrt for en student). Men akkurat nå trenger jeg bare å sove. Sovne. Sove godt ut. Må jeg drukne meg i melatonin før søvnen i det hele tatt vil kunne vurdere å komme snikende?

Melatonin, hjelp meg nå.

Mennesket

Menneskeheten bør fases ut. Mennesket er et så åndssvakt vesen at det burde fratas even til reproduksjon. Dets mentale og moralske evner er avstumpede, sløve, underutviklede. Oppblåste egoer som aldri sluttet å prate, men som aldri har noe å si. De fryder seg over andres ulykke, blir sure når andre fryder seg over deres. Dobbeltmoralen lever i beste velgående. Så hopper de til køys med hvem som helst. Oppmerksomhetssøkende; de er desperate etter å bli bekreftet. Om det betyr å ligge rundt, så får det bare være. De søker etter noe høyere, og finner det i andres og sine eget underliv, samt i en lavpannet populærkulturen. Her slipper de å tenke. For tenk å måtte tenke! For en grusom tanke.

De er så små, så uendelig små. Så patetiske og groteske. Mennesket bør fases ut, eller byttes ut med noe bedre.

Blod og hjernemasse

Blod og hjernemasse renner ut av såret i tinningen. En dyp inhalasjon før jeg trekker av. Armene faller ned og jeg blir sittende urørlig. Øynene stirrer tomt ut i intet. Fra et sår i min tinning renner blod og hjernemasse.

En ønskedrøm.

Pessimisten vinner

Alt lys er dødt eller døende. Alt lys skal forsvinne. Mørket er den evige fyrste. Mørket vil regjere til slutt. Når alle soler er sluknet, når universet sover, fragmentert og ødelagt, trist og alene, da svart ville vært det eneste som var å (ikke) se, da har jeg vunnet. Pessimisten vinner, har for lengst vunnet.


Hva er poenget ved å klamre seg til noe som helst, eller noen som helst? Det er ingenting å klamre seg til. Alt er bare fabrikert, hallusinert. Alt faller fra hverandre når du rører ved det, blir til støv, blir til skitt. Patetiske håp, patetiske drømmer, patetiske vesener. Kan ikke denne flokken av tåper og svin forsvinne? La verden gå opp i flammer! La verden falle i grus! La nå bare verden få dø! Etterlatt ingen overlevende. La universitet være i fred. La universet igjen bli stille. La alt bare glippe igjennom fingrene---det er det eneste en kan gjøre, for så å dø.

Les mer i arkivet » Mai 2018 » Desember 2017 » November 2017
Tilian

Tilian

27, Tromsø

Nevrotiker og filosofistudent. Ganske uttømmende beskrivelse, egentlig.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker