Zombifiser meg

Det har vært mye i det siste. Altfor mye. Mye stress, utmattethet, en orkan av følelser. Det er rart hvordan en kropp og et sinn kan romme så mye; så mye at det kjennes som det kunne fylt to univers. Minst.

Jeg har vurdert antidepressiva, selvsagt. Men da trenger jeg en garanti. Jeg må garanteres total avstumping. Jeg ønsker å ikke føle noe som helst. Jeg ønsker ikke å føle angst, panikk, tristhet; ei heller glede og engasjement. Jeg vil flates helt ut. Jeg vil bli zombifisert. Bare de siste ukene har jeg kjent og levd igjennom nok følelser til å vare meg livet ut. Jeg har virkelig fått nok. Når det stormer som verst, når jeg holder på å begynne å gråte på bussen nesten daglig, når jeg ikke for konsentrert meg om det jeg må konsentrere meg om, når jeg ikke evner å tenke en rasjonell tanke fordi blodet bobler og hodet truer med å sprekke, når jeg lar min frustrasjon, mitt sinne, min panikk, gå utover noen jeg er meget glad i, når jeg ikke klarer å holde ting tilbake, fordi jeg må få sagt eller gjort det, da er selvmordsfaren fortsatt lav (selv om dødsønsket er tilstedeværende), men gamle tendenser returnerer. Et behov for å blø. Et behov for å lette på trykket, ved å la det skarpe barberbladet kysse min kropp. Det er lenge siden jeg hadde det samme behovet.

Men det går over. En dag går alt over. Men da er jeg nok også død.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tilian

Tilian

27, Tromsø

Nevrotiker og filosofistudent. Ganske uttømmende beskrivelse, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits