Blodpøl

Det var lenge siden sist. Lenge siden sist jeg frivillig voldet meg selv skade. Lenge siden sist jeg aktivt valgte å blø, å skade meg selv. Men det måtte skje igjen, og det skjedde igjen.

Jeg hadde vært flink så lenge. Holdt selvskading til inntak av alkohol, og innimellom sigaretter. Men jeg sluttet med det også.

Det er lett å demontere en barberhøvel, frigjøre barberbladene. Det er lett å ta dem mellom fingertuppene og la dem gli over huden. Ikke for dypt; bare dypt nok til å etterlate blødende sår. Å kjenne den selvforskyldte smerten, å la blodet renne. Det bringer en slags ro. Når trykket blir for stort. Når du ikke klarer å regulere følelsene dine. Når alt er kaotisk. Hærverk av egen kropp for å reetablere relasjonen mellom kropp og sinn, gjenforene dem når de i angsten synes å være så adskilt, nesten som de begge går i oppløsning.

Det har sneket seg tilbake. Ønsket om å skade meg selv. Men jeg har kastet barberbladene. Jeg skal være flink igjen. Men jeg fantaserer om videre selvdestruksjon. Om mer selvforskyld smerte. Om å kjenne blodet nok en gang renne nedover armen. La blodet forme en liten pøl på baderomsgulvet.

Og suicidal ideasjon. Slike tanker sniker seg også tilbake i hverdagen. Fantasier om å ta mitt eget liv. Å sette seg ned i dusjen, gjøre kort prosess, og renholdsarbeidet minimalt.

Jeg spør meg selv, hva er vitsen? Hvorfor skal jeg leve? Alt skal gå til grunne, så hvorfor utsette det? Jeg finner ingen svar. Ingen kan gi meg noe svar. Ingen gode, i hvert fall.

Tilian

Tilian

27, Tromsø

Nevrotiker og filosofistudent. Ganske uttømmende beskrivelse, egentlig.

Kategorier

Arkiv

hits