hits

Natten med selvmordforsøket

En av mine kjepphester har lenge vært å få den stigmaet som omslutter psykisk helse. Jeg har tidligere skrevet om min angst og dens forskjellige former. Jeg har også skrevet om hvordan det er å være deprimert, om det å falle ned kjellerlemmen, ned i det mørkeste mørke.

Jeg tror ikke jeg har vært like åpen om mitt forhold til alkohol og rusmiddler som selvmedisinering. Men begge derer er blitt brukt i forsøk på å regulere følelsene som overvelder og kveler meg på daglig basis.

Jeg drikker ikke mye lenger. Når jeg drikker, kjenner jeg begynner å bli beruset, da ønsker jeg å opprettholde denne rusen i det uendelige. I stedet ender det opp med at jeg drikker meg fra sans og samling. Dog, ikke alltid. Jeg klarer noen ganger å begrense meg, men da må jeg ha satt en grense og ikke ha tilgang på mer.

Rusmidlene jeg har brukt, er i form av sovepiller. Jeg har i all hovedsak veldig god effekt av dem når jeg bruker dem til det de skal. Det har allikevel hendt at jeg har eksperimentert litt en gang i blant. For jeg liker rusen.

Natt til lørdag ble litt annerledes. Etter et noe skuffende julebord dro jeg rett hjem. Tenkte jeg skulle ta en sovepille, slappe av noen minutter, og sove. Maksdose på disse pillene er 7.5 mg. Det har hendt jeg har kost meg med 2-5 ganger av den dosen (i løpet av flere timer, riktig nok).

Da jeg dro fra julebordet følte jeg meg veldig sliten. Jeg er alltid sliten, men dette var en annen type slitenhet enn jeg er vandt til. Jeg følte meg litt nedslått, tom, uvel og usikker. Jeg husker jeg kom hjem, tok én, kanskje to piller (jeg skulle sove jævlig godt, for å si det sånn).

Disse pillene, et hypnotikum, har en tendens til å føre til hukommelsestap. Denne effekten skal være minimal dersom meg legger seg raskt etter inntak. Jeg husker ikke å ta endt opp med å ta mellom ti og femten ganger maksimal dose på veldig kort tid. Jeg husker jeg ville dø. Jeg ville virkelig dø. Å ta så mange piller, var for meg et forsøk på å ta mitt eget liv. Men fordi jeg husker 1-6% av nattens forløp kan jeg ikke si sikkert hva som trigget meg, hva som gjorde at jeg valgte å ta så mange piller, hva som gjorde at jeg ville dø? Spørsmål vi neppe vil får svar på.

Politi og ambulanse ble tilkalt av en meget bekymret, fantastisk flott venninne (heretter omtalt som C). Da de ankom var jeg forbanna. Bagatelliserte det hele. Politiet var ufyselige, så vidt jeg kan huske. Jeg nektet å være med. De gjorde meg forbanna. Da de dro var jeg enda mer forbanna. Forbanna dekker ikke helt følelsen en gang. Jeg skjelte ut C over telefon. Jeg fant et barberblad og begynte å kutte meg på begge armene (jeg har aldri kuttet min høyre arm, og for øvrig ikke brukt den type selvskading noe særlig på mange år). Etter hvert, i min rusinduserte harme, men i samråd med C (som bør oppnevnes til helgenstatus for hennes iherdige innsats, stahet og tålmodighet) kom vi frem til at det var beste at jeg ble hentet av ambulanse og fraktet til legevakten.

Ambulansen plukket meg og, og på veien plukket vi opp vi opp C (jeg ville se et vennlig ansikt, være i en god persons nærvær). Ingen husker jeg lite.

Det meste av det jeg har skrevet her er puslet samme med C's hjelp.

I ettertid har jeg snakket med mine min og en annen god venninne. I hele dag har jeg gått rundt med en følelse av angrer. For jeg angret (litt) på at mitt selvmordsforsøk feilet. Men følelsen vil vel gå over etter hvert.

 

TIl C: Tuse takk for at du stilte opp for meg når jeg hadde det som verst. Du er god, og jeg er veldig glad i deg.

Til andre som måtte finne dette trist og blir bekymret på mine vegne, beklager, men jeg synes det trengs å deles.

Én kommentar

Bjørn-Inge

12.12.2017 kl.00:25

Takk C

Å neste gang så ringer du, eller sender wierde snap. Faen den dagen teleportation kommer er du ikke trygg i fra meg!

KLEM!

Skriv en ny kommentar

Tilian

Tilian

27, Tromsø

Nevrotiker og filosofistudent. Ganske uttømmende beskrivelse, egentlig.

Kategorier

Arkiv